 To
my home page |
|
|||
Tanker om mine "politiske tanker"
"Politikk er striden om knappe ressurser"
Fra en forelesning av Finn Holmer-Hoven, lektor på ADH, i 1973 Politikk er i vid forstand all aktivitet som bidrar til felles handling og fordeling av verdier i grupper. (Snl.no) |
E-mail me | |||
  |
||||
|
Dette skal være en personlig side om hvilke politiske prefranser jeg
har hatt opp gjennom årene. Og teste litt ut om det gamle konseptet om at barn
stemmer likt med sine foredeldre stemmer. Noe som jeg antar var gjeldene på
60-tallet. Født i 1954 husker jeg ikke mye politisk før vi flyttet nordover.  Jernverksbyen
under Polarsirkelen var bostedet mitt fra sommeren 1960, bare 15 år
etter slutten av den andre verdenskrig. Mo i Rana hadde én avis (Rana
Blad), én
radiokanal (NRK) som hadde pause midt på dagen. Gjennom disse fikk vi
rede på hva som skjedde i verden. Kings Bay-ulykken og regjeringen
Gerhardsens avgang og bytte tilbake etter 4 uker. Mordet på John F.
Kennedy husker jeg ble referert på radio tidlig en kald morgen i november.
Som et gufs fra en usikker verden.Ja og så hadde vi "Filmavisen" som ble vist ukentlig på kino i årene 1941-1963. Men da måtte du gå på kino...  Min far var engasjert i mye
utenom jobben og ble også valgt inn i den nystiftede
Rana kommunes første kommunestyre. For Arbeiderpartiet. Det var to idrettslag på Mo. Han var formann i arbeidernes idrettslag IL Stålkameratene ett år og formann i Helgeland Idrettskrets i perioden 1962-1964. Og jeg begynte å spille fotball i Mo lL. Men ja, jeg er jeg stolt av ham... Hvis jeg skulle arvet min fars initiativ ville det blitt noe stort av meg. Men slik ble det ikke selv om jeg opprettholdt jeg troen på hans grunnholdning. NRK-fjernsynet kom på lufta i 1960, men var ikke utbygd nord til Polarsirkelen før 1964. Fra da husker jeg at noen nyheter kunne billedlegges. Om enn med forsinkelse. Høsten 1965 måtte Einar Gerhardsen forlate statsministerkontoret. En periode med oppbygging av velferdsstaten var over. Gerhardsen hadde vært statsminister i Norge siden 1945, når vi ser bort fra 4 år med Oscar Torp og 4 uker med John Lyng. Per Borten og gjengen tok over. I juni 1967, midt under seksdagerskrigen mellom Israel og de andre, flyttet vi tilbake til Stavanger. Med tog: to dagtog og ett nattog. Forøvrig ble jeg aldri enig med meg selv om hvilken side jeg holdt med. Men bladet "Stern" hadde fine bilder fra krigen, i farger.  Så
kom protestperioden. Studentene tok over Sorbonne-universitetet i
Paris, "Woodstock-festivalen" markerte fred og elskov i USA og alle
ville synge og være glade i hverandre. 68'-generasjonen var født.Jeg traff etter hvert nye venner i Stavanger, men slikt tar tid. Tenk på det hvis dere skal flytte med barn/ungdom. Så ble jeg med i "Speiderbevegelsen", begynte på gymnaset og ble politisk aktiv i forbindelse med motstanden mot USAs krig i Vietnam. Samme gjengen var medlemmer av Sosialistisk Folkepartis Ungdom (SFu) og jeg slo lag der. Jeg likte den alternative informasjonen som blant annet kom fra avisen "Orientering". Listesambandet Sosialistisk Valgforbund stilte første gang liste ved kommunevalget i Stavanger i 1971. Så da man startet arbeidet med å lage et langsdekkende forbund ble det sett hen til Stavanger sin løsning. Og der fikk jeg, fremdeles ikke-stemmeberettigede, lov til å delta og følge prosessen. Men først var det den store nasjonale fokeavstemningen som stod for døren: For eller mot EEC/EF. Landet ble i en periode splittet: De som kalte organisasjoenen EEC var mot og stemte deretter. De som kalte den EF var for og stemte deretter. Resultatet av folkeavstemningen 24. og 25. september 1972 ble som vel alle vet et flertall på 53,5 % mot tilslutning og dermed 46,5% for. Valgdeltakelsen var på hele 79,2 %. NRK som er satt til å dokumentere Norges historie, mistet opptaket fra opptellingen. Eller ble det slettet? De såkalte venstrepartiene fikk vind i seilene. Samlingen for å lage et nytt parti var spennende å følge. Noen propper i systemet løste seg opp og Sosialistisk Valgforbund kunne stille lister i alle fylker til valget i 1973. Spennende. Eller var det de som hevet røster mot det eksiterende som fikk vinden med seg? Var folk lei av å ikke kunne gi uttrykk for sine meninger i Storting og styringsverk...  Sommeren
1973 reiste jeg til Kristiansand for å studere på DH, men tok turen
tilbake til valgvaken med SV den 10. august. Og fikk se den rolige og
sindige teologen Berge Furre stige opp på et bord og juble og takke
for at han kunne anstige Det norske Storting som en av de 16
representantene som skulle fremme SV sine tanker. krav og meninger fra
1973-1977. Partiet med det lang rare navnet "Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep" fikk fire reprentanter. Arbeiderpartiets Trygve Bratteli tok igjen over regjeringsnøkkelen etter å ha lånt den til Lars Korvald ett år. Og nå var det jeg for alvor begynte å følge med hvilke politikere som styrte hvilket departement. Litt for egen kunnskap og litt for å kunne følge med på DH. Det første året som student gikk ikke så bra. Jeg hadde vansker med å samle tankene om teoretiske løsninger. Men min far hjalp meg og "pushet" meg framover. Stats- og kommunalkunnskap, politisk teori, byråkratiteorier og flere samfunnsøkonimske og matematiske fag. Jeg fikk med meg at politikk ikke er det muliges kunst, men striden om knappe ressurser. Og at det norske samfunnet er inndelt i tre forvaltningsorganer. At statsbudsjettene, som fremdeles diskuteres heftig, bare endres med mindre enn 1, én, prosent etter at der er fremlagt.  Lektor
Finn Holmer-Hoven (foto: Fedrelandsvennen) klarte å få fremstilt fakta
slik at de gikk hjem hos mer eller mindre revolusjonære studenter. Som at partiene tidligere ble satt opp i en en-dimensjonal aksje: - Venstre-partiene (de røde) på den ene side og høyre-partiene (de blå) på den andre siden av en linje. - Utvidet til den to-dimensjonale tilnærmingen, en trekant med røde og blå partier i bunn. Og på toppen av trekanten en grønn del. De forskjellige partiene kunne dermed plasseres inne i denne trekanten. - Så kom (jeg tror det var) Trygve Bull med sin tre-dimenjonale løsning: En ny topp i dybden, som en pyramide, til den kristelige (hvite) dimensjonen. Et tetraeder. Da fikk man plass til alle partiene.  Og
tankene til den engelske økonomen Keynes som på 30-tallet anbefalte en
aktiv statlig politikk for å stimulere etterspørselen gjennom blant
annet rentesenkende pengepolitikk for å få opp investeringene, økte
offentlig utgifter og skattelette for å komme ut av krisen man var i
den gang.Kunnskapen om Sainte-Laguës modifiserte metode for å fordele mandater ved kommune- og Stortingsvalg var og god å få med seg. Jeg forsøkte å komme i kontakt med noen fra "det gamle" partiet, men det ble ikke noe særlig aktivitet. Tiden var ikke moden I stedet ble jeg innvalgt som studentrepresentant i høgskolens arbeidsutvalg og Høgskoleting. Ellers var det å leve "studentens lykkelige dager" så godt jeg kunne. Etter 11 semester og utallige jobbsøknader ble det napp og fast jobb i Skatteetaten. En jobb jeg beholdt i 41 år. Kanskje overlest på Max Webers byråkratiteorier engasjerte jeg med ikke noe partipolitisk i denne peroden. Jeg hadde mine tanker og stemte ved hvert valg. Men ikke noe ut over det. Oppsummert har jeg jobbet under 12 forskjellige regjeringer, 12 statsminstre og 14 finansministre. Mitt lodd har vært å arbeide ut fra det som den sittende regjering hadde bestemt, "like it or not". Jeg var medlem av fagforening hele tiden og fikk LO-nålen for 40 års medlemsskap i 2022. Leverte så fra meg nøkkelkortet 1. juli 2023. Ikke til noen nytilsatt siden Staten skal spare og heller bruke de knappe ressursene på nye datasystemer. Den siste tids utvikling har likevel ført med seg noen tanker i mitt hode. Når man ved et kommunevalg opplever at det stilles 19 lister, så kan det bety at folk er engasjerte. I en eller flere enkeltsaker, der og da. Populisme kalles den kommunikasjonsform som appellerer til «folket», som motsetning til «eliten». Det er jo litt rart når organisasjoner endrer navn og målsetting etter at organisasjones første målsetting ble nådd. Se bare på "Nationalforeningen mot Tuberkulosen" som endret navn til "Nationalforeningen for folkehelsen" og "Folkeaksjonen nei til mer bompenger" som ble til "Folkets parti". Man må ta vare på organisasjonen og heller skyve litt på målsettingen. Og så er det disse representanene som bytter side når noe butter. Er man stemt inn som en som skal mene noe for andre, eller skal man helst mene noe for seg selv? Det er lett å forlate den profilen som da som har stemt på en mener man skal følge. Men hvor dypt stikker egentlig deres samfunnsengasjementet? Bryr man seg bare fordi deres egne "revir" blir berørt? Et parti kom med forslag om nedsettelse av alle offentlige skatter og avgifter, og opp med alle offentlige tjenester (uten å si utgifter). En avart av det partiet med et rare navnet på 70-tallet som man kunne le av pga eggelikøren. Noen mener at det meste kan privatiseres. Teorien skulle tilsi at kun fyrvesenet og fengselsvesenet ikke kan det. Amerikanerne har likevel klart å privatisere fengselsvesenet. Men hvordan går det da med de som ikke har så mye penger at de kan betale for det som nå er et offentlig gode? Epilog Da liker jeg heller de partiene som tufter sine synspunkt på en totalvurdering av samfunnspolitikken. Med strategier og årsmøtevedtak. Da vet man hva man bør kunne forvente. Når partiet ikke må gå på akkord med prinsippene på grunn av forhold til andre parter/partier. Hvis antall meningsberettigete parter blir for mange, så blir det vanskelig å bli enige om et flertallsvedtak. Derfor: Kompromisskulturene bør ikke få overtaket. Utgangspunktet bør være at ideologiene ikke er døde, hvertfall ikke for alle.
|